«Fire av ti gutter kan ikke lese Ole Brumm», hevder en debattant i Nettavisen i dag. Påstanden kommer i kjølvannet av de nye PISA-resultatene som ble offentliggjort i går. Debattanten går så langt som å omtale en større andel av elevene som «funksjonelle analfabeter».
Det er sterke ord. Men viser PISA egentlig at fire av ti norske gutter ikke kan lese en bok som Ole Brumm?
For å svare på det må vi først spørre: Hva mener vi egentlig med å kunne lese – og hva er det PISA måler?
Hva betyr det å kunne lese?
I dagligtalen bruker vi gjerne «å kunne lese» om det leseforskningen kaller avkoding – lesingens tekniske side. Enkelt sagt handler avkoding om å kunne omsette bokstaver og bokstavmønstre til språklyder og gjenkjenne skrevne ord. Det er denne betydningen foreldre sikter til når de sier at datteren «har lært å lese». Det er typisk også avkodingsvansker læreren har i tankene når hun sier at en elev strever med lesingen.
Men å kunne avkode ordene er selvfølgelig ikke tilstrekkelig. Vi må også forstå språket og innholdet vi leser.
Denne distinksjonen er godt kjent fra The Simple View of Reading, der leseforståelse beskrives som et resultat av to grunnleggende komponenter: avkoding og språkforståelse. Svikt i én av dem vil begrense lesingen, men av helt forskjellige årsaker.
Dette skillet er viktig når vi skal forstå PISA-resultatene.
PISA måler langt mer enn om elevene kan avkode en tekst
De fleste elever utvikler relativt automatisert ordavkoding gjennom de første skoleårene. Når PISA undersøker 15-åringers lesekompetanse, er derfor ambisjonen langt større enn å undersøke om elevene klarer å avkode ordene i tekstene.
PISA undersøker elevenes evne til å forstå, bruke, evaluere og reflektere over tekster. Elevene kan blant annet måtte finne relevant informasjon, trekke slutninger, integrere informasjon fra ulike deler av en tekst, sammenholde flere tekster og vurdere påstander og kilders troverdighet.
Dette er også lesing. Og det er viktige ferdigheter for aktivt å kunne delta i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv.
Men det er ikke det samme som å undersøke om en 15-åring kan avkode og forstå en relativt enkel, sammenhengende fortelling – som den om Ole Brumm.
Det er lenge siden jeg selv leste Ole Brumm, men Hundremeterskogen stiller neppe de samme kravene til å integrere informasjon fra flere kilder, vurdere motstridende påstander eller bedømme kilders troverdighet som PISA gjør.
Derfor kan vi ikke slutte fra at en elev presterer under PISAs nivå 2 til at eleven «ikke kan lese Ole Brumm». Og betegnelsen «funksjonell analfabet» gir etter mitt syn et enda mer misvisende bilde av hva resultatet innebærer.
Våre data gir et mer sammensatt bilde
Vi har nylig gjennomført en omfattende ny normering av Logos (vår diagnostiske lesetest). Det gir oss mulighet til å sammenligne dagens elever på 2.–5. trinn med elever fra den tidligere normeringen.
Og resultatene gir ikke støtte til en generell fortelling om at dagens barn har mistet evnen til å avkode eller forstå enkle tekster.
På 3.–5. trinn finner vi stabile resultater i både leseflyt og leseforståelse sammenlignet med den tidligere normeringen.
Når vi undersøker avkoding – evnen til å identifisere skrevne ord raskt og korrekt – finner vi et mer sammensatt og interessant utviklingsmønster.
På 2. trinn presterer dagens elever svakere enn elevene i den tidligere normeringen. Deretter ser vi en tydelig trinngradient: Forskjellen avtar gjennom skoleårene, og på 5. trinn presterer dagens elever faktisk bedre enn den tidligere normgruppen.
Det kan være forenlig med at automatiseringen av ordlesingen utvikles senere hos dagens elever, men at forspranget til tidligere elevkull hentes inn gjennom de første skoleårene. Dette er foreløpig en hypotese, ikke en konklusjon om årsak.
PISA-resultatene skal tas på alvor – men av riktig grunn
Dette er ikke et argument for å bagatellisere PISA-resultatene.
Dersom flere norske 15-åringer enn tidligere strever med å forstå, integrere og kritisk vurdere informasjon i tekster, er det bekymringsfullt. Dette er ferdigheter de trenger i videre utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv.
Men dersom vi oversetter dette til at norske ungdommer simpelthen «ikke kan lese», mister vi en avgjørende distinksjon.
En elev kan avkode sikkert og lese flytende, men streve med å trekke komplekse slutninger eller integrere informasjon fra flere kilder. En annen elev kan ha så store vansker med selve avkodingen at kapasiteten som er igjen til forståelse, blir begrenset.
Begge kan prestere svakt på en test av lesekompetanse. Men de har ikke nødvendigvis det samme problemet – og de trenger heller ikke de samme tiltakene.
PISA og Logos måler forskjellige sider av lesekompetansen, og de undersøker elever på forskjellige alderstrinn. Resultatene kan derfor ikke sammenlignes direkte. Men de kan bidra med forskjellige deler av bildet.
Våre data viser stabile resultater i leseflyt og leseforståelse på 3.–5. trinn. For avkoding ser vi en utvikling fra svakere prestasjoner på 2. trinn til bedre prestasjoner enn tidligere på 5. trinn.
PISA viser på sin side at langt flere 15-åringer enn tidligere strever med den brede lesekompetansen testen krever.
Begge deler kan være sant samtidig.
Derfor bør spørsmålet etter PISA ikke bare være: Hvorfor har norske elever blitt dårligere til å lese? Vi bør først stille et mer presist spørsmål: Hva er det norske elever har blitt dårligere til – og hvor i leseutviklingen oppstår forskjellene?
Først når vi vet det, har vi et godt grunnlag for å diskutere hvilke tiltak som faktisk kan hjelpe.
Forskningssjef Logometrica
Ingjerd Høien-Tengesdal